• Facebook - svarte sirkelen
  • Black Instagram Icon
  • Svart YouTube Ikon
Bærum, Norge

Kilimanjaro- mitt første møte med høyden.

Kilimanjaro skulle bli mitt første møte med høyden, og jeg vil si det er en av de fineste omgivelsene man kan ha, for å finne ut hvordan kroppen takler høyden. Om dette er en ekspedisjon eller ikke, kan helt klart diskuteres; men det som er sikkert og visst er at det er det høyeste fjellet i Afrika, og verdens høyeste frittstående fjell. Det fineste med en tur som denne er at det er en behagelig og sikker måte å kunne teste ut høye fjell på. Kontakten med de lokale, samtidig som man får mulighet til å støtte opp om lokalsamfunnet, gjør også denne turen til noe helt spesielt. Jeg hadde fått med meg tre gode kamerater på denne turen. Max Spandow, som er en god venn fra barneskolen, og Hans Emil Hiorth som jeg også har vært mye sammen med de siste årene. Det begynte å nærme seg slutten på videregående, for Hans Emil og meg, da de siste forberedelsene ble unnagjort. For vår del var det lite som skulle fikses, ettersom jeg hadde bukket alt av et lokalt selskap der nede. Avtalen var at de skulle fikse alt fra vi gikk av flyet, til vi skulle fly tilbake igjen. Selvfølgelig er det en og annen vaksine som måtte tas, og litt utstyr som måtte fikses før vi reiste, men dette var raskt å fikse. Skoleavslutningen vår var akkurat ferdig, og det var tid for å kaste oss rundt for å rekke flyet til Tanzania.

På flyplassen Kilimanjaro Airport gikk det meste knirkefritt for oss. Visumet ble utdelt etter at 50 dollar ble brettet fint inn i visumsøknaden, og i ankomsthallen sto guiden vår og ventet med et pappskilt, for å ta oss videre til hotellet. Tre glade unggutter ble sluppet av på et fantastisk hotell, og det tok ikke lang tid før vi satt på rommet med hver vår hamburger etter å ha ringt romservice. Det var rart å være i et land så ulikt hjemme, men samtidig var alt utrolig spennende. Denne første kvelden ble også vårt første møte med guidene, de gikk gjennom turen, og sjekket at utstyret vi hadde med holdt mål. Etter denne brifingen var det pakking for vår del, før vi skulle bli plukket opp tidlig neste morgen. Til min store skuffelse hadde Arcteryx jakken min gått helt i oppløsning. Det er dessverre vanskelig å skaffe tilsvarende utstyr her nede, så løsningen ble å teipe alt sammen.

Klokken 06.00 var utstyret var pakket, og tre småspente gutter var klar for tur. Det første vi ble møtt med var en god dose papirer som skulle fylles ut. Bærerne våre skulle fordele alt av utstyr mellom seg, og alt skulle veies så ingen av dem ble urettferdig behandlet. Til slutt var vi klar for å ta fatt på etappen for dagen. For vår del skulle vi følge den populære Machame-ruten, eller Whisky-ruten oppover. Den første dagen var helt fantastisk, med regnskog så godt som helt opp til første campen på 2800moh. Her fikk vi også truffet resten av teamet vårt, som bestod av 2 guider, 9 bærere og 1 kokk på oss tre gutter. Det tok ikke lang tid før varmt vaskevann var klart, og forretten stod klar i spiseteltet, og vi skjønte raskt at dette var noe annet enn hva vi var vant til. Her var det bord og stoler i spiseteltet, og god plass i soveteltene. Dagen begynte å nærme seg slutten, og da vi skulle ligge oss fikk Max en lite koselig overraskelse. Etter å ha prioritert telefonsamtaler hjem til langt på natt før avreisen til fjellet, hadde han forvekslet soveposer for fjellturen og safarien. Etter noen litt småstressede minutter fikk Hans Emil og jeg gitt fra oss det vi hadde av dunjakker og liggeunderlag, i håp om å bedre situasjonen. Vi kan vel alle være enige om at det ikke var ideelt for noen, men løsningen fungerte for at alle skulle kunne nå toppen.

Sliter man med å stå opp om moringen, må Kilimanjaro være den perfekte fjelltur. Hver morgen ble vi vekket med te og kaffe i soveposen, før en god frokost ventet på oss i matteltet. Dagene gikk ut på å gå høyt, for så å sove lavere. Det jeg likte best med denne turen var nok variasjonen fra dag til dag. Vi skulle gradvis jobbe oss rundt store deler av fjellet før vi skulle prøve oss på toppen. Dag 4 våknet vi opp til den beryktede «Frokostveggen», en loddrett klippe som skulle forseres, og som navnet tilsier er dette en plass der mange får problemer med frokosten som kan komme i retur. Høyden vi befant oss på var nå ca. 4000 moh., og neste mål på turen var basecamp på 4600moh.

 

De fleste av oss hadde følt litt på høyden på et eller annet tidspunkt på turen, men heldigvis går det som regel over med litt ekstra drikke, og noen timer i soveposen. Dessverre begynte Hans Emil å kjenne det mer og mer, og dagen startet med at han ville jeg skulle bære en liter vann for ham, slik at sekken skulle bli litt lettere. Det var nå jeg skjønte at han var skikkelig dårlig, og det tok ikke lang tid før jeg hadde fått overtalt han til å gi fra seg hele sekken. Formen min var helt fantastisk denne dagen, og guidene våre var nærmest i sjokk over hvor lett det gikk med meg. Til slutt ankom vi basecamp. Jeg tok ansvar for å blåse opp liggeunderlaget til Hans Emil, som skulle vise seg å bli en brutal lekse for min del. Halsbetennelsen og feberen begynte raskt å melde sin ankomst. Det var klart dette skulle bli en hardere tur enn jeg hadde trodd tidligere på dagen. Matlysten var også så som så på denne høyden, men vi gjorde det beste ut av det. Det ble en tidlig kveld i posen for å gjøre oss klar til morgendagen, og alarmen ble satt på kl. 02.00.  Hvert minutt med hvile skulle utnyttes! Omsider ringte klokken, og jeg hadde bare en kommentar til Hans Emil der jeg lå i posen «I dag skal vi til helvete og tilbake, men jeg skal opp!» Halsen min verket og feberen var høy, så det sier seg selv at smertestillende og paracet kunne hjulpet på, men dessverre hadde jeg oppfatningen av at dette skulle gjøres helt uten noen medikamenter. Tennene skulle bites sammen, og det skulle graves dypt i kjelleren!

Kaldsvetten rant fra start, og jeg prøvde å redde formen med musikk. Hjelpeguiden gikk bak meg, og jeg fikk jevnlig vist frem noen dansemoves for å se friskere ut. Allerede etter en times gåing frøys slangen på camelbacken min, eneste vannkilden jeg hadde med var plutselig ubrukelig. Fokuset ble rettet fremover, og det å komme seg opp på minst mulig krefter og raskest tid var det viktigeste for min del. Alt dette førte til at vi gikk vi fra de fleste andre gruppene oppover. Toppunktet Uhuru Peak ble nådd rett før solen bikket over horisonten, og det var duket for soloppgang. Vi hadde nådd toppen, for en fantastisk følelse! Etter en god pause her var det bare returen som gjenstod, så her var det greit å være litt sliten og dårlig. Veien ned gikk i en rask fart og etter 1,5 dag var vi tilbake i sivilisasjonen.

 

Det var godt med tykk luft og en fjelltopp til på CVen. Det harde slitet var over og en 5 dagers safari skulle nå sørge for en fin restitusjon. Dette skulle vise seg å bli en fantastisk opplevelse der majestetiske dyr ble observert på nært hold hver dag. Det var synd å måtte forlate Tanzania, men to uker med reising var det omsider på tide å takke for oss. Vi var tre storfornøyde gutter, som hadde hatt en vanvittig reise fra start til slutt, og dette var nok ikke siste høye fjellet jeg hadde stått på toppen av. Det er heldigvis evig mange fine og kule fjell som ligger å venter på å bli besteget.