• Facebook - svarte sirkelen
  • Black Instagram Icon
  • Svart YouTube Ikon
Bærum, Norge

Finnmark på langs- et vintereventyr 

Det å reise på en langtur eller ekspedisjon hadde lenge vært et mål for meg. Helt siden jeg var liten har jeg ville bli en eventyrer, og jeg husker jeg hørte om noen med visittkortet «eventyrer» som arbeidstittel. Tenk så kult det er! På et eller annet tidspunkt må man ta steget opp, og hoppe ut i det nye og store. En tanke som senere utviklet seg til en drøm var å krysse Finnmark vinterstid, og det gikk opp for meg at det var på tide å sette denne drømmen ut i livet. Usikkerhetsmomentene man går med før en sånn tur er mange, og på denne tiden gikk jeg på folkehøyskole, noe som hadde både fordeler og ulemper. Det startet med at jeg luftet ideen for romkameraten min Martin Heimvik. Han beit på ideen med det samme, og dette var en stor lettelse for min del. Jeg la nok likevel ideen litt bort, og startet heller jobbingen i det skjulte. På skolen fikk jeg forhørt meg om det var mulig å søke permisjon om man skulle reise bort, noe som viste seg å ikke være noe problem. Etter dette begynte den ene brikken etter den andre å falle på plass. Plutselig måtte all erfaring jeg hadde opparbeidet meg bli brukt i diskusjon med de jeg følte kunne hjelpe meg mot målet. Utstyr måtte sjekkes og prøves ut, så det var nok å ta tak i.  Vi var bare i Oktober og jeg ville gjennomføre turen i Februar-Mars, så tiden var på min side.

Tiden gikk, og jeg la en røff plan for turen. Etterhvert ble datoene satt, og det var snakk om 440km på maksimalt 20 dager. Dessverre er det nok ofte hardere å planlegge slike turer enn mange tror. Slagene du får i ansiktet gang på gang, får deg til å tenke om det hadde vært lettere å bare gi opp, og denne turen var intet unntak. Etter å ha gjennomført noen lengre seilturer tidligere, var jeg klar over at dette kom til å skje på denne turen også. Heldigvis for min del er gjennomføringsevnen min farlig høy. Det som gikk mot meg eller hindret fremdrift var det viktig å begrense; og fjerne der det var mulig, men samtidig er det viktig å høre på de kritiske spørsmålene. Det tok ikke lang tid før det gikk opp for meg hvem som vil bidra til å bygge opp under turen, og hvem som ikke ville. Et av de største slagene vi hadde var turbulensen om hvem som skulle være med og ikke. Her var det frem og tilbake til siste dagen før avreise, men til slutt fikk jeg med meg både Martin og Hans Emil Hiorth. Den andre store utfordringen som jeg ikke så komme var skolen, der det i utgangspunktet bare skulle være å søke om permisjon. Dessverre var det ikke så lett, og det var mange som prøvde å snakke meg bort fra ideen, og stikke kjepper i hjulene våre. Det var også merkbart at dette var noe som foregikk fra høyere hold. Målet mitt var derimot klart i mitt hode, og noe jeg måtte gjøre, så turen skulle jeg på. Står du på nok løser det meste seg, og sånn var det her også.

I midten av Februar ble vi sluppet av sør for Kautokeino, i nærheten av grensen til Sverige. Foran oss lå over 400km som skulle tilbakelegges på ski, og bak oss hang pulker på nesten 50kg. Pulktrekking var nok noe vi med fordel kunne ha trent mer på, men vi tenkte at det holdt med gode skiferdigheter og god form. Etter at første natten var gjennomført var planen å ha en litt rolig start, da det ikke akkurat er lyst fra klokken 08.00 i Finnmark på denne tiden. Dessverre ble vi vekket litt over kl. 06 av en scooter, og jeg krabbet ut av teltet for å slå av en prat. Ironisk nok for en bygutt stod det en same der med en lasso om livet. Han var oppriktig sur for at vi hadde lagt oss i reinflyttingstraseen, og syntes vi var dumme som ikke hadde sett dette. Etter å ha vokst opp i Bærum ville jeg kalt dette en vanlig bjørkeskog, og ingen E18 for reinsdyr. Det ble derfor en tidlig start på oss, noe som for så vidt var greit. Det var først den andre dagen jeg også skjønte at de «små» dagsrasjonene var hakket for små. «Sulten meldte raskt sin ankomst, mens jeg kunne se på de større rasjonene som skulle komme om noen dager» Det var en god læring i ettertid, og hell i uhell var de store rasjonene av akseptabel kaliber.

Dagene gikk, og distansen ble tilbakelagt med godt driv. Vi gikk som regel 3 mil om dagen med god vind i ryggen. Etter 4 dager kom vi også opp på selve «vidda», men velkomsten her var av den labre typen, og allerede første moringen våknet vi til kraftig vind. Alt utenfor var føyket helt ned, og telet måtte jevnlig graves frem. Med vind opp til 18 m/s var beslutningen om en værfast dag enkel, noe som kropp og sjel også satte stor pris på. Tiden i teltet ble brukt til tørking, kortspill og soving, og så hadde vi selvfølgelig turene ut for å fikse teltet. Uvær tar alltid slutt, og neste dagen hadde det løyet nok til å kunne fortsette. Her startet et av de største høydepunktene på turen for min del, da vi skulle krysse Norges 15. største innsjø. Med lett tåke og snøføyk gikk tankene rask til Grønland og Sydpolen med det helt flate landskapet. Etter at de 14km var tilbakelagte over dette vannet ventet Stabbursdalen. Denne turen er kåret til en av verdens fem flotteste skiturer av Forbes Travel Guide. Her fulgte vi en fantastisk canyon nedover, med så godt som ingen tegn til andre mennesker. Det var lett å forstå at dette var liten skatt vi hadde funnet her. Fra et liv i bjørkeskog og skjermede daler bar det nå opp på høyfjellsplatået som strekker seg mot nordspissen. Det er nok her jeg virkelig følte meg hjemme; det er noe spesielt med dette ville og ugjestmilde landskapet.

Utover turen begynte kroppen å si fra om at det tok på med alle kilometerne. Det var albuer som verket, akilleshæler som hadde tendenser til betennelse, og de berømte gnagsårene som var et mareritt ette hvert stopp. Jeg kan si jeg var lykkelig uvitende om at det var sånn det skulle være, men det var heller å bite tenne sammen enn å syte. Etter 12 dager på tur hadde vi ankommet den beryktede Statoilstasjoen der vi skulle ha burgere, og med en følelse av jul og bursdag gikk vi inn og bestilte. Dessverre var realiteten at de bare serverte karbonader og potetmos, og det var som om verden gikk under. I dyp skuffelse tok vi til takke med en brus før vi gikk videre. Det var nemlig evig langt til neste sted de solgte hamburger, men til tross for skuffelsen fikk vi satt ny toppfart på turen denne dagen. I en lang og bratt utforbakke kunne GPSen skilte med hele 54,5 km/t, med en rambukk av en pulk på slep. Terrenget minnet mer og mer om Svalbard, og alt ble mer værutsatt. Det var meldt den tredje stormen på litt over en uke, og vi bestemte oss for å pushe på den siste dagen, før den skulle treffe oss. Håpet var å komme ned i lavereliggende lende med bedre muligheter for le.

Moringen startet med et fantastisk vær, men utover dagen økte vinden kraftig, og allerede ved 12-tiden klarte vi ikke å komme oss fremover. Muligheten for å finne ly var også minimal, med vidde over alt de nærmeste 20 kilometerne. Vinden var eneste som pushet oss fremover, og GPSen viste 15 km/t på feller og gtx jakke. I et håp om å komme frem til en mulig teltplass i ly fortsatte vi litt til. Dessverre måtte vi innse at det hele ble vanskelig når pulkene rullet sidelengs.  Arbeidet med å grave oss ned begynte, og det gikk raskt opp for oss at denne vinden gjorde alt mye vanskeligere. Underveis ble vi alle helt gjennomvåte og nedkjølte, og vi slet med å få varmen igjen.

Siden det var meldt vind de neste 24 timen, kombinert med at vi var nedkjølte og gjennomvåte, bestemte vi oss for å ringe etter assistanse og veiledning. Vindmåleren gjorde nå også den brutal måling med vind som toppet ut på 28,8 m/s. Det var klart at det var et polartlavtrykk som hadde truffet oss hardt. Dette er et værfenomen som er vanskelig å melde tid og omfang på, og det var en stor overraskelse for oss hvor kraftig det faktisk var. Forsvaret skulle heldigvis være i nærheten med en beltevogn, som skulle komme for å bistå oss. Det ble dessverre fort klart at de ikke hadde mulighet for å komme ut i dette været. Det ble derfor besluttet at Røde-kors med en scooterpatrulje fra Hammerfest skulle komme oppover. Igjen kom den kjipe beskjeden om at det var for dårlig vær, og for uforsvarlig for de å ta seg ut til oss. Vi var da alene og måtte klare oss selv, med bare dårlig væroppdateringer i vente. Ironisk nok kom de ut med en scooter etter 10 timer. Været var vindstille og et fantastisk nordlys danset over oss. Etter en koselig samtale med scootersjåføren ble vi enige om å klare oss selv, turens ene avslutningspunkt var innen en dagsmarsj rekkevidde. Denne natten ble preget av et forsøk på å tørke utstyr og frysing. Det å våkne opp morgningen etter var bare en ren nytelse. Det var en glede å begynne å gå, for å få litt varme tilbake i kroppen. På ettermiddagen denne dagen nådde vi målet etter 13 dager på tur, og med en god del erfaringer rikere. Bussen kom til avtalt tid og etter en lang busstur var seng og dusj igjen en realitet.