• Facebook - svarte sirkelen
  • Black Instagram Icon
  • Svart YouTube Ikon
Bærum, Norge

Elbrus- enda et høyt fjell

Helt siden Kilimanjaro var unnagjort, har Elbrus vært et stort mål for meg. Det har derimot vært et problem der tid og turdeltakere ikke har strukket til de to siste årene. Derfor hadde jeg virkelig noe uoppgjort med dette fjellet. Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde litt tid før jeg skulle ut å seile i sommer, måtte jeg bare få klemt inn denne turen. Jeg var så heldig å få med meg Lars Digerud fra start, og dermed hadde vi en god kjerne i bunn. Etter å ha blitt skjemt bort på Kili var trangen etter å gjennomføre turen mest mulig på egenhånd stor. Valget falt derfor på en såkalt «light package» der kun hotell og transport var inkludert. Planen var å ta med seg telt og alt annet utstyr vi trengte, for så å jobbe oss gradvis oppover fjellet. To skritt frem og ett tilbake. Det var klart at vi kom til å få en tyngre og mer utfordrende tur sammenlignet med de fleste andre, men samtidig setter jeg friheten av å gjøre alt på skikkelig vis høyt. Etter å ha forsøkt å sette sammen en ekspedisjon til Elbrus de to siste årene, hadde jeg god kunnskap om turen. Disse faktorene, kombinert med mest tur og ekspedisjonserfaring, gjorde det naturlig at jeg tok jobben som ekspedisjonsleder på denne turen. Vi fikk også med oss Kevin Almeida, som hadde vært med meg på Island sommeren før.

Etter en lang reise ankom vi omsider hotellet vårt litt etter kl. 04.00. Vi ble enige om å komme i gang med akklimatiseringen samme dagen, for å optimere sjansene våre for å nå toppen. De to første dagene gikk med til akklimatiseringsturer på to topper rundt hotellet. Allerede her fikk vi kommet oss over 3000meter begge dagene, noe som var ny rekord for Kevin og Lars. Alle kroppene svarte godt på tilvenningen til høyden, så vi fortsatte å pushe høydemeter de påfølgende dagene. På dag tre skulle vi endelig få prøve oss en tur oppover selve fjellet, for Kevin ble det en hard påkjenning når vi rundet 4200meter, og som jeg skrev i dagboken den dagen: «På 4200meter måtte Kevin gi seg, fornøyd med dagens bragd da brekninger meldte sin ankomst». Det ble derfor besluttet at Kevin skulle si seg fornøyd med dette, mens Lars og jeg derimot var i godt form og fortsatte et push opp til 4500meter. Kroppene våre føltes overaskende fine på denne høyden, dette kombinert med fantastisk vær og solskinn, gjorde at det var lite å utsette på denne akklimatiseringsdagen.

Det var nå tid for å starte siste fase av reisen mot toppen, der vi skulle flytte opp på fjellet i telt. Sekkene ble pakket kvelden før, og stemningen var til å ta og føle på. Vi gikk av gondolen på 3700meter, der skydekket allerede lå noen hundre meter høyere oppe. Sekkene var veid inn til ca. 35kilo, så det var mye utstyr som skulle fraktes oppover. Her var det en fot foran den andre, som skulle få oss opp. Planen var å slå camp så høyt man kunne komme, og samtidig ha litt le av fjellet som stikker opp langs traseen. På 4000meter begynte Kevin igjen å føle litt på høyden med et lett trykk i hodet. Valget falt derfor på at jeg skulle gå opp til teltplassen, for så å returnere ned for å hente sekken hans. Jeg fikk pushet teltplass så høyt opp det var fornuftig å gå, rett på enden av fjellryggen som stikker opp til 4370 meters høyde. Været tok seg merkbart opp da vi skulle slå opp teltet, og vi fikk bra med både snø og føyke her, men teltet kom til slutt opp, og lemuren ble bygget så høy vi orket. «Dette arbeidet var svært krevende, og hodepinen meldte sin tilstedeværelse i takt med arbeidsbelastningen. Det er noe spesielt med disse høydene der de vanlige arbeidsoppgavene koster veldig mye mer.»

Det er rart hvordan man kan legge seg dårlig, men neste dag er alt sammen bra igjen. Litt etter kl. 06.00 var det ut av posen, da solsteiken varmet opp teltet til det ut holdige. Dagens mål var å komme en tur opp over 4700meter, men etter en noen minutter gåing måtte jeg sende Kevin tilbake til teltet for heller å hvile seg. Denne dagen var været skiftende, og først da vi passerte 4600meter kom vi over skydekket. Dette var en fantastisk følelse, og noe av det fineste jeg vet med høye fjell. Med godt driv oppover ble dagens mål fort justert til 5000 meter. «Dette skulle vise seg å bli en tung affære fra 4900 til 5000 meter, her kostet hver meter mye. Jeg husket fra Kilimanjaro at det var noe spesielt med dette 5000 metersmerket.» Vi kom omsider opp til merket, og kunne nyte en velfortjent hvil her. Neste dag tok jeg det med ro, for å lade opp overskudd til toppstøtet. Kevin og Lars tok derimot en akklimatiseringstur til 4700 meter, dette var dag 6 og Kevin slet fortsatt med å tilvenne seg høyden oppover fra 4000 meter.

Det var nå tid for å forberede alt til toppstøtet, som vi hadde fire dager til rådighet for å fullføre, og man kan dermed si at tiden var på vår side.  På det tidspunktet blåste det nok nærmere 15m/s, og snøføyken rundt telte var ekstrem. Jeg fikk ringt hjem for å få den nyeste oppdateringen på været, men prognosene var ikke mye oppløftende. Vinden skulle øke med 2,5 m/s i løpet av natten og morgningen, og det blåste klart mer enn værvarslet meldte for øyeblikket. Det mest bekymringsverdige var været som var meldt de påfølgende dagene, der det var snakk om vind opp mot 30 m/s i kastene, og det var klart vi hadde kun en mulig toppdag med dette værvinduet. Det å legge seg med visshet om at kl 02.00 er det opp for å starte et toppstøt, når hele teltet rister kraftig i vinden, er nok ikke noe drømmescenario. Som jeg selv skrev denne kvelden: «Det er meldt 15 m/s på toppen i morgen og dette blir en jobb helt opp mot limiten av hva jeg vil tillate meg selv og gruppen. Jeg kjenner derfor på spenningen om vi når toppen i morgen. Jeg krysser fingre og tær også får morgendagen vise hvordan det går.»

Det ble lite søvn denne natten, da jeg med forhåpninger lå og hørte etter tegn på om vinden ville løye. Til slutt ringte vekkeklokken, og jeg stakk hodet ut i håp om rolige forhold. Det var måneskinn, klarvær og helt passe med vind utenfor! Dette ga nytt håp om toppen. Havregrøten ble inntatt til kvalmen meldte seg, og det var et stort ønske om å nå toppen denne dagen. Kevin bestemte seg for å stå over toppstøtet, og heller holde teltet til vi kom tilbake. Rett etter kl 03.00 startet vi å gå med gode tendenser til overtenning. Det ble derfor besluttet å senke farten så mye vi klarte. Vi hadde tross alt nesten 400 høydemeter opp dit de fleste starter på toppstøtet. De første 400 meterne gikk unna med en vanvittig fart, vi kunne notere oss en tid på 1 time opp hit. Formen min var litt så som så etter frokosten, og jeg kunne notere hele fire brekninger den første timen. På 5000meter kunne vi endelig få kjenne solen, som varmet litt. Her føyket det bra langs bakken, og det hele var virket nesten litt trolsk. Tempoet var fortsatt høyt og pausene minimale, så vi gikk omtrent dobbelt så fort som mange av de andre gruppene med guider, og formen min var endelig på topp.

På 5300meter ligger den berømte Sadelen. Her hadde vi da nesten 100 personer bak oss, og kun tre grupper igjen videre fremover. Det er lett å si at man skal gå sakte i høyden, men med konkurranseinstinktet til Lars og meg var dagens førstebestigning innenfor rekkevidde. Tempoet ble derfor satt deretter, og siste gruppe ble passert 100 meter under toppen. Gleden var dermed stor da vi endelig sto på toppen etter kun 5 timer, og med resten av køen lengre nede på fjellet. Etter en 20 minutters pause på toppen sa vi oss fornøyde, og begynte turen tilbake til teltet. De siste 300 høydemeterne fra Sadelen og opp til toppen er de bratteste på turen. Her ble det derfor en del venting i solsteiken for vår del, da det var mye kø på vei oppover. Vi hadde ingen hastverk på vei ned, og tok heller noen ekstra pauser på de sikre stedene, da mange av de som gikk var uerfarne og fort kunne sklidd ned på oss. Synet av leirplassen var et etterlengtet syn, og det var veldig deilig å kunne krype inn i teltet og soveposen.

 

Retur var et faktum neste morgen, og vi hadde nå tre dager som skulle slås i hjel på det lille tettstedet rundt hotellet. Det var etterlengtet å kunne slappe helt av uten å måtte jage flere høydemeter, og de lokale restaurantene ble hyppig utforsket i tiden frem til avreise.